OAT 2026: Vi må lære kunsten å bruke det gamle på nytt

Jeg var så heldig å få muligheten å holde «dagens preken» under Oslo arkitektur triennale 28. september – med tittelen:«Tid, ombruk og arkitektur: utviklingen av en ny tradisjon». Her er noen refleksjoner om denne prekenen.

Bygge- og eiendomsbransjen står i et paradoks. Vi er blant verdens største forbrukere av ressurser og står for betydelige klimagassutslipp og avfallsmengder. Samtidig møter forsøkene på å bruke det vi allerede har, en mur av økonomiske, juridiske og praktiske hindringer.

Ombruk oppfattes fortsatt altfor ofte som kostbart, tidkrevende og risikofylt. Det enkleste og tryggeste er fremdeles å bestille nytt.

Det må vi snu.

For hundre år siden tvang industrialiseringen og nye materialer som stål og betong frem en ny arkitektonisk tradisjon - Arkitektene måtte lære seg å mestre de nye materialene.

Nå står vi ved et tilsvarende veiskille – bare med motsatt fortegn. Klimakrisen og overgangen til en sirkulær økonomi krever at vi lærer oss å bruke det vi allerede har. Vi lever i en verden der vi stadig finner opp nye ting, og der næringslivet er bygget på å skape behov for å generere forretning. Vi produserer stadig mer og mer.

Vi må prosjektere motsatt

Tradisjonell arkitekturprosjektering starter gjerne med en bestilling og en idé. Vi tegner bygget og bestemmer deretter hvilke materialer og produkter som skal til for å realisere det.

Ombruk krever at vi snur prosessen.

Før den første streken tegnes, må vi spørre: Hva finnes allerede her? Hvilke konstruksjoner kan beholdes? Hvilke materialer kan demonteres og brukes på nytt? Hva kan vi lage av det vi har?

Det kan kalles omvendt prosjektering. Og egentlig er det ikke særlig revolusjonerende. Mennesker har alltid bygget av det som har vært tilgjengelig.

Men denne måten å arbeide på endrer arkitektens rolle. Arkitekten blir i større grad regissør, kurator, detektiv og strateg. Vi må arbeide sammen med logistikk, demonteringseksperter, materialforvaltere, rådgivere og entreprenører helt fra starten.

Vi må også regne annerledes

Hvorfor er ombruk fortsatt dyrt?

En viktig forklaring er hvordan vi regner. Det er fortsatt billig å rive, kaste og kjøpe nytt, mens ombruk krever kartlegging, manuelt arbeid, logistikk, mellomlagring, testing og dokumentasjon.

Byggebransjen drives av krefter som der vi stadig skaper nye behov for å generere forretning. Vi bygget ganske enkel mer miljømessig riktig for 100 år siden enn i dag. Installasjoner, som elektronikk og ventilasjon og andre smarte hjelpemidler koster nå opp til 35% av byggekosten, og dette er som vi vet ikke gjenvinnbare eller gjenbrukte produkter, men engangs applikasjoner med maks 3-5 års levetid.

Samtidig behandler vi byggninger som om de har svært kort levetid. Bygninger som er skapt for å stå i generasjoner, oppgraderes, strippes eller rives fordi kortsiktige finansielle modeller tilsier at det lønner seg.

Vi må i stedet begynne å betrakte bygningene som materialbanker. En byggning er ikke bare et avskrivningsobjekt. Det er et lager av verdifulle materialer og ressurser – med en restverdi.

Vi vet allerede at dette er mulig. Fra Sverre Fehns Storhamarlåve til Sentralen i Oslo og Kristian Augusts gate 13 viser norsk arkitektur hvordan eksisterende bygg og materialer kan danne utgangspunkt for noe nytt. I KA13 ble rundt 80 prosent av materialene ombrukt i transformasjonen.

Fra unntak til ny tradisjon

Ombruk kommer til å bli mainstream. Klimakrisen, nye krav, grønn finansiering og knappere ressurser trekker i samme retning.

Men det handler også om noe mer grunnleggende: omsorg.

Arkitektur som er laget med kvalitet og omsorg, blir tatt vare på. Gode byggninger brukes lenger. Materialene får verdi også etter at deres første funksjon er over.

Den nye tradisjonen i arkitekturen handler derfor ikke først og fremst om å finne opp stadig mer. Den handler om å mestre kunsten å bruke det gamle på nytt.

Det er kanskje ikke alltid den enkleste eller mest lønnsomme løsningen på kort sikt. Men for samfunnet er det svært god forretning.

For vi bygger tross alt ikke bare for oss selv. Vi bygger for dem som skal leve etter oss.

Vi står ved et nytt veiskille og arkitektstanden må være klar til å gripe muligheten veiskillet gir oss.

Innlegget ble publisert i Arkitektur 29. september 2026.